Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman
En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av den belgiske filmregissøren Chantal Akerman. En av filmene som ble vist var Akermans debutfilm fra 1968, Saute ma ville, en sterk film om en ung kvinnes selvmord, som festivalpublikummet utvilsomt hadde sansen for. Verre ble det under visning av den timelange Hotel Monterey fra 1972. Filmen er en uendelighet av tagninger fra vestibylen, heisen, korridprene og rommene i et New York-hotell. Publikums tilvante forventninger om at et eller annet må skje ble gang på gang gjort til skamme. Mange ble så provosert eller lei at de forlot kinosalen.
Tredje Akerman-film, La chambre, er også spilt inn i 1972. Her utforskes et rom i en bygning, antagelig også i New York. Kameraet roterer rundt i rommet, som imidlertid har adskillig mer å by på enn veggene i hotell Monterey.
Den siste Akerman-filmen, Toute une nuit fra 1982, ble den reneste actionfilm-opplevelsen for dem som hadde holdt ut, eller endog fått noe ut av, de tre første. Filmen er en rekke opptrinn uten noen egentlig historie, men kanskje med en mengde felles temaer. Vi gir oss denne gangen ikke ut på noen «tolkningsmanisk» analyse av Akermans filmer, men velgeer å trykke filmfotografen Eric Arguillères subjektive bevissthetsstrøm etter møtet med filmene. Han ser bl.a. en sammenheng mellom Akermans og Alfred Hitchcocks filmer.
Relatert
Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning
Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag
Med bred pensel – Alfred Hitchcock som filmfigur
Blogg: Gervasis Hitchcock går fortsatt på norske kinoer, og Hitchcock dukker også opp i den kommende Grace of Monaco. Z kaster et blikk på hvordan Hitchcock er blitt ikonisert og framstilt - også i tidligere filmer. Grenseløs kontrollfreak eller vital filmskaper?
Moderna Museet: Eksperimentellfilm
Z #2 1983: Nordisk avantgarde-film synes like utrolig som mannen i månen. AVANTGARDE-FILM er vel et begrep de [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Hvor blir det av barnefilmen?
Z #2 1995: «Barnefilm» er ikke bare «film for barn», det kan like gjerne være [...] | kun utdrag
Når verden går under på film
Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.
«Prostitute»: En «ålreit film» eller ikke tidsriktig nok?
Z #4 1983: Hvordan kan det ha seg at en viktig film blir importert til Norge for deretter å bli liggende på [...] | kun utdrag