Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman

En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av den belgiske filmregissøren Chantal Akerman. En av filmene som ble vist var Akermans debutfilm fra 1968, Saute ma ville, en sterk film om en ung kvinnes selvmord, som festivalpublikummet utvilsomt hadde sansen for. Verre ble det under visning av den timelange Hotel Monterey fra 1972. Filmen er en uendelighet av tagninger fra vestibylen, heisen, korridprene og rommene i et New York-hotell. Publikums tilvante forventninger om at et eller annet må skje ble gang på gang gjort til skamme. Mange ble så provosert eller lei at de forlot kinosalen.
   Tredje Akerman-film, La chambre, er også spilt inn i 1972. Her utforskes et rom i en bygning, antagelig også i New York. Kameraet roterer rundt i rommet, som imidlertid har adskillig mer å by på enn veggene i hotell Monterey.
   Den siste Akerman-filmen, Toute une nuit fra 1982, ble den reneste actionfilm-opplevelsen for dem som hadde holdt ut, eller endog fått noe ut av, de tre første. Filmen er en rekke opptrinn uten noen egentlig historie, men kanskje med en mengde felles temaer. Vi gir oss denne gangen ikke ut på noen «tolkningsmanisk» analyse av Akermans filmer, men velgeer å trykke filmfotografen Eric Arguillères subjektive bevissthetsstrøm etter møtet med filmene. Han ser bl.a. en sammenheng mellom Akermans og Alfred Hitchcocks filmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1988 Bestill nummeret



Relatert

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Med bred pensel – Alfred Hitchcock som filmfigur

Blogg: Gervasis Hitchcock går fortsatt på norske kinoer, og Hitchcock dukker også opp i den kommende Grace of Monaco. Z kaster et blikk på hvordan Hitchcock er blitt ikonisert og framstilt - også i tidligere filmer. Grenseløs kontrollfreak eller vital filmskaper?

Moderna Museet: Eksperimentellfilm

Z #2 1983: Nordisk avantgarde-film synes like utrolig som mannen i månen. AVANTGARDE-FILM er vel et begrep de [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete: Fire kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne Aslak Danbolt, Ellen Ugelstad, Lilja Maria Ingolfsdottir og Mohamed Chakiri om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Samfunnets utsatte – internasjonal kort

Samfunnets utsatte er vår tids mangfold. I de internasjonale kortfilmene kan vi kjenne på den følelsesmessige urettferdigheten som rammer så mange mennesker som angripes av dem som besitter makten. | kun utdrag

Leken dans med bilder og musikk

Til tross for pandemien har artister og regissører ikke sluttet å leke med kombinasjonen bilder og musikk, og dans spiller en fremtredende rolle i årets musikkvideoer. | kun utdrag


Fra arkivet

Nye ledere

Z #2 1984: Z presenterer fire kortintervjuer med de nye lederne i henholdsvis Norsk Films Studieavdeling, [...] | kun utdrag

Norsk kortfilm – anmeldt

Z #3 2014: Tradisjonen tro har Z-redaksjonen anmeldt alle norske kortfilmer fra årets kortfilmfestival i Grimstad. | kun utdrag

Les alt, se alt, vær subjektiv

Z #2 2016: Rett som det er beskyldes filmkritikken i aviser og etermedier for å være «et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer …». Det skjedde senest i forordet til den interessante Montages-boka Analysen – norsk film 2015. Om jeg lykkes i å skrive noe interessant om film i stedet for bare å gi en overflatisk forbrukerveiledning, får mine lesere bedømme. Men ambisjonen min er ukentlig å bidra til å pirre deres nysgjerrighet og utvide deres filmsmak. | kun utdrag