Om likheten mellom Alfred Hitchcock og Chantal Akerman

En av de mer spesielle seanser under kortfilmfestivalen i Trondheim var visningen av 4 filmer av den belgiske filmregissøren Chantal Akerman. En av filmene som ble vist var Akermans debutfilm fra 1968, Saute ma ville, en sterk film om en ung kvinnes selvmord, som festivalpublikummet utvilsomt hadde sansen for. Verre ble det under visning av den timelange Hotel Monterey fra 1972. Filmen er en uendelighet av tagninger fra vestibylen, heisen, korridprene og rommene i et New York-hotell. Publikums tilvante forventninger om at et eller annet må skje ble gang på gang gjort til skamme. Mange ble så provosert eller lei at de forlot kinosalen.
   Tredje Akerman-film, La chambre, er også spilt inn i 1972. Her utforskes et rom i en bygning, antagelig også i New York. Kameraet roterer rundt i rommet, som imidlertid har adskillig mer å by på enn veggene i hotell Monterey.
   Den siste Akerman-filmen, Toute une nuit fra 1982, ble den reneste actionfilm-opplevelsen for dem som hadde holdt ut, eller endog fått noe ut av, de tre første. Filmen er en rekke opptrinn uten noen egentlig historie, men kanskje med en mengde felles temaer. Vi gir oss denne gangen ikke ut på noen «tolkningsmanisk» analyse av Akermans filmer, men velgeer å trykke filmfotografen Eric Arguillères subjektive bevissthetsstrøm etter møtet med filmene. Han ser bl.a. en sammenheng mellom Akermans og Alfred Hitchcocks filmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1988 Bestill nummeret



Relatert

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Z #2 2019: Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Med bred pensel – Alfred Hitchcock som filmfigur

Blogg: Gervasis Hitchcock går fortsatt på norske kinoer, og Hitchcock dukker også opp i den kommende Grace of Monaco. Z kaster et blikk på hvordan Hitchcock er blitt ikonisert og framstilt - også i tidligere filmer. Grenseløs kontrollfreak eller vital filmskaper?

Moderna Museet: Eksperimentellfilm

Z #2 1983: Nordisk avantgarde-film synes like utrolig som mannen i månen. AVANTGARDE-FILM er vel et begrep de [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

«Eraserhead» revisited

Z #1 1991: David Lynch er blitt stjerneregissør i megaklassen etter Cannes-suksessen med Wild at Heart og den [...] | kun utdrag

Shut the fuck up, Donny!

Z #1 2019: Undertekster, gjentagelser og kitsch i The Big Lebowski | kun utdrag

Har kontroll – intervju med Vigdis Lian

Z #2 2006: | kun utdrag