Ola Solums «Landstrykere»: Knapper og glansbilder
«Landstrykere» er en av Hamsuns mest underholdende og mangefasetterte romaner, og mange regner den blant hans beste. Filmatiseringen er stort sett tro mot dette forelegget, men er samtidig blitt en anonym og intetsigende fortelling. Spørsmålene som bør reises er: Hvordan forholder filmen seg til Hamsuns mange personer og hendelser? Hva uttrykker den om tiden da disse hendelsene finner sted? Har filmen klart å formulere stoffet som et hele, og i hvilken grad er den blitt et selvstendig verk?
Relatert
Kvitebjørn kong Valemon
Z #2 1992: Fortelleformen er eventyrets hemmelighet, uten eventyrets regelbundne former blir [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Filmens sanser
Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag
Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet
Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?
Noe sanseutvidende
Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag
Fra arkivet
Voldsbølgen på skjermen – Bølgen som forvandler små barn til monstre?
Z #2 1994: Med utgangspunkt i den groteske Bulger-saken diskuterer artikkelforfatteren forskningsresultater [...] | kun utdrag
Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år
Z #4 2021: Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag
Alt som himmelen tillater. Douglas Sirk – melodramaets ubestridte mester
Z #4 2003: Melodramaet, slik vi ser det i filmene til Sirk, Fassbinder og Almodovar, er alt annet enn en naiv sjanger. Tvert imot; til forskjell fra en typisk blåøyd og idylliserende sjanger som f.eks. musikalen, er melodramaet propfullt av håpløshet, desillusjon, tragedie og bitterhet. Kanskje er det nettopp den lekre og tiltalende formen som gjør det mulig å oppnå en estetisk nytelse i møtet med disse bitre og triste historiene?
