«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi

Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller seg ut fra den øvrige 70- og 80-tallsproduksjonen. Både i form og innhold representerer den et oppgjør med norsk film og med den nåværende generasjon av filmarbeidere. Vi bringer her en analyse av filmen som først og fremst fokuserer på dens bruk av fremmedgjøringseffekter. Teksten er opprinnelig et foredrag fra Norsk Filmklubbforbunds seminar om ny norsk film i juni 1986, og er forkortet av redaksjonen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1986 Bestill nummeret

Tweet