Maktens anatomi – Om Francesco Rosis filmproduksjon
Francesco Rosi er en av etterktigstidens fremste filmskapere. Han er først og fremst samfunnskritiker som i en rekke sviende filmer har analysert de sosiale og politiske strukturene i det italienske samfunnet. Rosi er en undersøkende filmjournalist som med vibrerende oppriktighet og kjølig tyngde har brukt film som virkelighetsforskning og våpen.
TweetRelatert
Møtets kunst – Om Ettore Scolas filmproduksjon
Z #2 1987: Fra å være en rutinert og produktiv håndverker har Ettore Scola de siste årene blitt en [...] | kun utdrag
Refleksjoner fra Venezia – 3 filmer fra årets program
Z #4 1987: Venezia fortsetter å synke i havet, det myke lyset gir skyggene pastellfarger. For å komme til [...] | kun utdrag
Søkende film for søkende mennesker – Om Paolo og Vittorio Tavianis filmer
Z #4 1983: Brødrene Tavianis filmer er i høyeste grad team-work. De både skriver manus og regisserer [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag
Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag
Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet
Skrekkfilmens hemmelighet: Den halvåpne døra
Z #2 1983: Dette sette, skrekkrekvisittene som er fullt beskrevet, forklart og definitivt stedt til hvile i [...] | kun utdrag
Musikk i tv-serier – filmmusikkens stygge stebror
Z #1 2007: Filmmusikk er etter hvert blitt en etablert og anerkjent størrelse, både i forskningssammenheng og blant det generelle publikum. Musikken i tv-serier har ikke oppnådd samme oppmerksomhet og status. Men hvis man legger de tilvente betenkningene til side og fokuserer på hvordan musikken faktisk fungerer i tv-serier, vil man finne et meget uensartet bilde.
