Komedie i svart/hvitt om et grått Norge
En av de nye norske filmene som får premiere i Kristiansand er Bela Csepcanyis og Fred Sassebos Makaroni Blues. Jon Iversen har intervjuet Fred Sassebo om filmen. Og han kan fortelle at den med ungarsk regissør og med italienere på rollelisten er blitt en komedie i svart/hvitt om et grått Norge.
TweetRelatert
Under en svart sol: Om Lasse Henriksen og ‘Love is War’
Z #4 1990: Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig [...] | kun utdrag
Latterleggjering der alle smiler? NRK-serien Svart Humor
Z #2 2017: Programleiar Yousef Hadaoui går rundt på Grønland og stiller folk spørsmål. Spørsmål som «Det er mange som sier vi burde trekke oss ut av Afghanistan. Men hva med okkupasjonen av Finland, burde vi ikke trekke oss ut derfra først?» Dei fleste han intervjuer har innvandrarbakgrunn, og dei svarer med alvorleg mine: «ja, jo, det bør vi. Finland, er det mange problem der?»
Den klebrige tilværelsen – Astrid Henning-Jensen i Norge
Z #2 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Filmens sanser
Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag
Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet
Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?
Noe sanseutvidende
Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag
Fra arkivet
Norsk kortfilm fra vinter til vår?
Z #1 1987: «Kortfilm» er blitt et begrep. Men hva med begrepets innhold? Er den norske [...] | kun utdrag
Å temme en homo – om fremstillingen av homofile menn i mainstreamfilm
Z #4 2008: av Dag Johan Haugerud
Mens man tidligere bare så homser og lesber i filmer som handlet om homofili, inngår de nå som en naturlig del av det hollywoodske heterosamfunnet. Siden filmen står i et gjensidig avhengighetsforhold til markedet, har også markedets krav om forenkling rammet filmen.
Spørsmålet er hvordan denne forenklingen har rammet den homofile mannen? Hvordan ser han ut i en redefinert, hetero-tilpasset utgave. Og hva er årsaken til at han har blitt som han har blitt?
