Knuten er opprinnelig etisk, løsningen vesentlig estetisk. Om film, kunst, virkelighet og verdier.

Både underholdningsfilm og den kunstnerisk ambisiøse filmen er viktig for kommunikasjonen i samfunnet. Diskusjonen om vurderingskriterier og kvalitetsbedømming må omfatte alle typer visuell kommunikasjon, hevder artikkelforfatteren bl.a. i et nytt bidrag til Zs debatt om film, kunst og kvalitet. I denne debatten må også etikken spille en viktig rolle, vi er ikke tjent med for sterk relativisering av kvalitetsbegrepet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1991 Bestill nummeret

Relatert

KUNST + FILM = SANT?

Av Jon Edvard Iversen

Blogg: Folk fra «kunstverdenen» er på vei inn i filmbransjen. Kanskje blir det da større rom for nyskaping i en bransje som litt for ofte nøyer seg med oppvarming av velbrukte idéer og konsepter?

Kunst møter TV

Av Per Kvist

Z #4 1992: Fjernsynet er vårt viktigste audiovisuelle medium. De fleste av oss konsumerer timevis av det, men [...] | kun utdrag

Popcorn eller kalv i formalin? Kunst og underholdning

Av Chloé Faulkner

Blogg: Avstanden mellom kunstfilm og underholdningsfilm er ikke alltid så stor som den framlegges. Mange filmer som presenteres som norske arthouse-hits, er (ofte middelmådige) publikumssuksesser i opphavslandet. Og, virkelige kunstfilmer kan også trekke publikum. Om en ny arthouse-kino i Oslo skal kunne appellere til et bredt publikum, må ordene som brukes i den offentlige debatten forandres.

Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag

Fra arkivet

Baklengs inn i moderniteten – Storbyen i norsk 1920-tallsfilm

Av Gunnar Iversen

Z #2 2012: Når den kvinnelige skurken i filmen Madame besøker Oslo (1927) utbryter «Faa litt morfin!», er vi så langt fra det gode liv på landet som overhodet mulig. I norsk 1920-tallsfilm var storbyens fremste funksjon å framstå som bondelivets negative motpol. | kun utdrag