I kortfilmens forunderlige verden

Kortfilmfestivalen er avholdt i Grimstad for første gang, og som vanlig faller det meste av rosen på festivalkomiteen og det meste av riset på norske kortfilmskapere. Igjen skortet det på den sunne, allminnelige fortellergleden, og alt for få regissører kan den vanskelige kunsten å begrense seg. Lager norske kortfilmregissører filmer for seg selv og ikke for publikum? Kanskje er myten om den frie, kunstneriske selvutfoldelsen mere levende enn trangen til å kommunisere? Kanalene ut til et bredt publikum må kanskje åpnes igjen for at den norske kortfilmen skal gjenvinne sin vitalitet?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1988 Bestill nummeret

Relatert

Den norske kortfilmens begredelige historie 1905-1969

Av Dag Lutro

Z #1 1985: I begynnelsen var kortfilmen. Og siden har den alltid vært der som en undervegetasjon, en [...] | kun utdrag

Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978

Av Jan Erik Holst

Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag

Ut i verden: Norsk dokumentar anno 2006

Av Gunnar Iversen

Z #3 2006: [byline: Gunnar Iversen har skrevet boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom [...]

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag