Hvilken filmkritikk trenger vi?
Innenfor all kunstkritikk er det en tradisjon at også selve kritikken settes under debatt. Ikke minst innenfor filmen har den ene skole avløst den andre som den eneste «riktige» form for kritikk. Z har ikke til hensikt å komme fram til noen endelig fasit for hvordan filmkritikk skal utføres. Kanskje fremstår den enkelte kritikers rett til selv å velge sin form som for verdifull til det. Men vi diskuterer gjerne kritikkens form, innhold og hensikt. I denne artikkelen tar forfatteren bl.a. opp forholdet mellom aviskritikken og tidsskriftenes filmkritikk. -Jeg foretrekker en «beskrivende» filmkritikk, konkluderer han, en kritikk som tilfredsstiller André Bazins krav til all kunstkritikk: Den skal tilføye noe til kunstverket.
TweetRelatert
Debatten om «Hud»: Fruktbar filmkritikk?
Z #5 1986: Trond Olav Svendsen oppsummerer debatten om Hud. | kun utdrag
Fortolkningens hegemoni – om filmkritikkens usynliggjøring av estetikken
Z #1 2002: I Z nummer 4 1999 med temaet «Amatør» trykket vi en artikkel av Eric Arguillere som [...] | kun utdrag
Slik aksepterer man andre spilleregler – refleksjoner rundt etisk kritikk av fiksjonsfilm
Z #4 2004: Vold og fiksjonsfilm er et vanskelig emne å diskutere. Debattantene går ofte i skyttergraver, [...]
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
En håndverksmessig filmskole
Z #2 1991: Oddvar Bull Tuhus intervjuet av Marianne Solberg | kun utdrag
Film er de to om
Z #4 1996: Tar ikke kvikke ungdommer heller en tur på byen enn å sitte hjemme en fredagskveld og glo på [...] | kun utdrag
Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje
Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.
