Hva vi snakker om når vi snakker om pop-video

Pop-videoen er det perfekte medium i vår gjenbrukskåte tidsalder. Den er i sin bastardiserte form et flimrende postmoderne produkt; et slags minste felles multiplum for fragmentene i den like så bastardiserte postmodernismen. Alle vil gjerne si og mene noe om pop-video, men hvordan? Dette belyses nærmere i denne artikkelen, bl.a. gjennom en anmeldelse av en ny norsk bok om emnet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1988 Bestill nummeret

Relatert

Welcome to the Candy Shop – svart maskulinitet i 50 Cents hip hop-video

Av Marita Buanes Djupvik

Z #1 2012: 50 Cents video Candy Shop er spekket med godbiter for både øyet og øret, men fra et [...] | kun utdrag

Musikkvideo, Grimstad 2010: Et uttrykk uten plass, penger og framtid?

Av Kristel Jensen

Z #3 2010: Kristel Jensen reflekterer over musikkvideoenes framtid, med utgangspunkt i årets musikkvideoprogram i Grimstad. | kun utdrag

Musikkvideoer smidd av stål

Av Robin Syversen

Z #1 2012: Heavyrocken har siden sin fremvekst vært preget av et sterkt visuelt uttrykk. Uredd, nonkomform og [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.