Haugesund 1985 – Notater fra filmfestivalen

Av forskjellige årsaker foregår handlingen i mange av årets Haugesund-filmer i en nær eller fjærn fortid. Noen av dem forholder seg til dette fenomenet, og til fiksjonsbegrepet, på en interessant måte. Her blir noen av dem presentert og kommentert i form av notater fra filmfestivalen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 5 1985 Bestill nummeret



Relatert

Ut av det grå: Filmfestivalen i Berlin

Z #2 1983: Den 33. internasjonale filmfestivalen i Berlin, som gikk av stabelen de to siste ukene i februar, [...] | kun utdrag

Filmfestivalen i Deauville: amerikansk og uavhengig

Z #1 1990: Uavhengighet. Selve ordet har en umiskjennelig gjenklang av amerikanske frihetsidealer. Men i USA [...] | kun utdrag

Haugesund filmfestival – nede for telling?

Blogg: Tidligere i år var det flere som mente at kortfilmfestivalen i Grimstad hadde utspilt sin rolle. Jeg følte meg kallet til å protestere. Nå er det filmfestivalen i Haugesund som får gjennomgå. Nedlagt innen 3 år, mener noen.


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Stakkars Oslo

Z #4 2020: Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Gangsterfilm og genrebegrepet – eller korleis bonden vart banditt i Amerika

Z #3 1986: «Gangsterfilmane fekk si eiga form av datidas produksjonsforhold og sosiale hendingar, men i [...] | kun utdrag

Limbo

Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.