Filmfestivalen i Deauville: amerikansk og uavhengig

Uavhengighet. Selve ordet har en umiskjennelig gjenklang av amerikanske frihetsidealer. Men i USA er det som kjent ofte langt mellom ideal og virkelighet, og filmbransjen er intet unntak. I de store studioene er regissørene ofte underlagt produsentdiktat. Når selskapene utenfor studiosystemet omtales som «de uavhengige selskapene», så er det ikke minst på grunn av at disse selskapene gir sine regissører betydelig større frihet til å forme sitt personlige filmuttrykk. Baksiden av medaljen er selvfølgelig at regissøren får mindre penger å rutte med. Under festivalen for amerikansk film i Deauville i Nord-Frankrike fikk undertegnede anledning til å se et titalls filmer av årets uavhengige amerikanske produksjon, samt å snakke med en del av regissørene bak disse filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret

Relatert

Ut av det grå: Filmfestivalen i Berlin

Av Tor Fosse

Z #2 1983: Den 33. internasjonale filmfestivalen i Berlin, som gikk av stabelen de to siste ukene i februar, [...] | kun utdrag

Haugesund 1985 – Notater fra filmfestivalen

Av Trond OlSvendsen

Z #5 1985: Av forskjellige årsaker foregår handlingen i mange av årets Haugesund-filmer i en nær eller [...] | kun utdrag

Rapport fra Cannes 1994

Av Ola Lund

Z #3 1994: Litt om Cannes og det man ikke fikk sett. | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.