Et annet Cannes

Cannesfestivalen er forlengst over. Det er blitt skrevet mye om filmene i det offisielle programmet. La oss derfor se litt på noen av de mange filmene som ikke har fått særlig oppmerksomhet – og som ikke blir importert til Norge. Eksemplene er mange – og gode.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1989 Bestill nummeret



Relatert

Cannes-festivalen 1990: Best uten smoking

Z #3 1990: Vår utsendte kan også i år rapportere om spennende filmer i Cannes, om ikke så mange i [...] | kun utdrag

Visjoner fra Cannes

Z #3 1995: – Er det sant, at du har sett Maria? – Ja, Hr. Dekan. – Jeg tror ikke du har sett [...] | kun utdrag

Bolero á lá Cannes

Z #3 1992: Zs utsendte har som vanlig gått sine egne veier i Cannesfestivalens markedslabyrint. Han [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Z #3 2017: Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Inside Llewyn Davis: Djevelen ligger i detaljene

Z #1 2019: Coen-brødrenes begeistring for diabolsk symbolikk åpner for en seeropplevelse på flere nivåer. Inside Llewyn Davis er dermed en film som kan skille den gudløse fra den gudfryktige, avhengig av hvor følsom man er for denne typen symbolikk. Mindre dramatisk kan man skille mellom seeren som gjenkjenner visse skikkelser fra russisk litteratur, og den som ikke gjør det. | kun utdrag