Det splintrede rommet – om Leif Sindings film «Morderen uten ansikt»
I 30-årene var fortellemåten i norsk film iferd med å tilpasse seg Hollywoodfilmens dramaturgiske idealer. Også Leif Sinding, som hadde laget film siden midten av 20-årene var sterkt påvirket av denne utviklingen. I sin film Morderen uten ansikt fra 1936 forsøker Sinding, som Ibsen i Den hemmelighetsfulle leiligheten vel et tiår seinere, å finne fram til en alternativ fortellemåte. Eksperimentet kan knapt kalles vellykket. – Filmen er et brudd, en estetisk «skandale», men kanskje mer interessant enn mange av de mer vellykkede filmene i vår ansiktsløse filmhistorie.
Relatert
I rommet mellom to scener – et møte med Sara Johnsen
Z #2 2009: Vi føler oss sikre på at Johnsen er en av de regissørene som kommer til å stå igjen som en av de tydeligste stemmene i dette tiårets norske film.
Engel uten vinger – Om Roar Skolmens «Lucifer – Sensommer/gult og sort»
Z #4 1990: Roar Skolmens spillefilmdebut, I ungdommens makt, ble slaktet av et nesten enstemmig [...] | kun utdrag
X kan bety eksperimentell, kan bety anonymitet, kan bety uten tittel
Z #5 1986: I norsk sammenheng er X blitt en film som skiller seg ut. Den er både personlig og preget av en [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Lydia Lunch
Z #1 1999: Intet temanummer om aggressive kvinner er komplett uten et intervju med den som har skreket kraftigst opp alle i to tiår, Lydia Lunch. Kjell Runar Jenssen møtte multi-kunstneren Lunch i forbindelse med hennes «spoken word»- opptreden på Oslo-klubben Mars i høst.
Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders
Z #2 2019: Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag
