Det splintrede rommet – om Leif Sindings film «Morderen uten ansikt»

I 30-årene var fortellemåten i norsk film iferd med å tilpasse seg Hollywoodfilmens dramaturgiske idealer. Også Leif Sinding, som hadde laget film siden midten av 20-årene var sterkt påvirket av denne utviklingen. I sin film Morderen uten ansikt fra 1936 forsøker Sinding, som Ibsen i Den hemmelighetsfulle leiligheten vel et tiår seinere, å finne fram til en alternativ fortellemåte. Eksperimentet kan knapt kalles vellykket. – Filmen er et brudd, en estetisk «skandale», men kanskje mer interessant enn mange av de mer vellykkede filmene i vår ansiktsløse filmhistorie.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret

Relatert

I rommet mellom to scener – et møte med Sara Johnsen

Av Marius Lyngar

Z #2 2009: Vi føler oss sikre på at Johnsen er en av de regissørene som kommer til å stå igjen som en av de tydeligste stemmene i dette tiårets norske film.

Engel uten vinger – Om Roar Skolmens «Lucifer – Sensommer/gult og sort»

Av Jan H. Kortner

Z #4 1990: Roar Skolmens spillefilmdebut, I ungdommens makt, ble slaktet av et nesten enstemmig [...] | kun utdrag

X kan bety eksperimentell, kan bety anonymitet, kan bety uten tittel

Av Kalle Løchen

Z #5 1986: I norsk sammenheng er X blitt en film som skiller seg ut. Den er både personlig og preget av en [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.