Claude Lanzmanns «Shoah»: TV-dokumentar utenom det vanlige

Dokumentarfilmen har vært under kontinuerlig press fra kritikere som vil bevise at heller ikke denne filmformen formidler «sannheten». Dokumentarfilmere har svart med å benytte stadig nye metoder i jakten på den unnvikende virkeligheten. «Kino Pravda», «Cinéma Verité» og «Cinéma Direct» er alle minnesmerker over filmskapernes bestrebelser.
   Den franske filmskaperen Claude Lanzmann har gått nye veier med sin film Shoah, som omhandler konsentrasjonsleirene under den 2. verdenskrig. Han forkaster arkivopptakene fra dengang. I stedet vises leirene slik de ligger i dag., kombinert med nåtidige intervjuer med dem som husker noe fra begivenhetene. Resultatet er ny troverdighet og et aktivt engasjement fra tilskuernes side.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1988 Bestill nummeret



Relatert

Digitale Fortellinger – en ny type dokumentar

Z #3 2006: [byline: Eli Lea jobber med Digital Historiefortelling i Flimmer Film i Bergen. Hun har selv laget [...]

Kunsten som hammer og speil – Om ny svensk dokumentarfilm

Z #2 1984: Det svenske filmåret 1983 var på mange måter dokumentarfilmens år. En hel rekke nye [...] | kun utdrag

Kroppen min: Jeg, meg selv og oss

Z #1 2008: Margreth Olins film Kroppen min vakte oppsikt og begeistring da den kom i 2002. Filmen er ikke blitt mindre utfordrende og aktuell i årene som har gått siden premieren. | kun utdrag


Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.


Fra arkivet

Bestemødre, mødre og døtre

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Achternbusch: Med et hjerte av glass

Z #3 1985: Sterkt berusende politifolk i en bar der Jesus er bartender. Den korsfestede Kristus stiger ned fra [...] | kun utdrag

Trykksverte og celluloid

Z #2 1994: Tanker og momenter rundt forholdet mellom film og tegneserier: «Folk leser jo ikke lenger. De [...] | kun utdrag