Cinema direct i Quebec
Den franskspråklige delen Québec i Cananda opplevde i 1960-årene en sterk oppblomstring av den nasjonale filmkulturen som i en periode var nesten helt dominert av cinéma direct-teknikken. Artikkelforfatteren, som underviser i fransk ved Universitetet i Bergen, dro våren 1988 til Montréal med kanadisk statsstipend og fikk anledning til å visjonere et 40-tall av de mest representative filmene.
Relatert
Cinéma direct – Fra en filmworkshop i Tromsø
Z #4 1983: «Cinéma direct» er en antropologisk inspirert dokumentarfilmtradisjon som legger stor [...] | kun utdrag
Mellom vitenskap og virkelighet – om cinema direct på kortfilmfestivalen 1985
Z #1 1986: Deler av Kortfilmfestivalen sto i den antropologiske filmens tegn, blant annet en hel avdeling med [...] | kun utdrag
Free Cinema og the British New Wave
Blogg: Også britisk film fikk en ny giv rundt 1960. Sosiale og kulturelle forhold gjorde den britiske nybølgen annerledes enn sitt mer berømte franske motstykke. Denne bloggen gir oss en liten smakebit av Free Cinema bevegelsen og den såkalte kjøkkenbenkrealismen i britisk film.
Fra siste Z
Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag
Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag
Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet
Musikk for David
Z #2 2003: Det er muligens ikke stuerent å rose John Williams. Han anses som en håndverksmessig dyktig, men [...] | kun utdrag
Limbo
Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.
Fascistiske fantasier – tvetydigheten i Starship Troopers
Z #4 1998: Hjernedødt sprøyt, skrev norske aviser om 'Starship Troopers'. Og overså hvordan Paul Verhoeven bringer subtil samfunnskritikk under en utstudert tanketom overflate, hvordan han bryter ned moderne actionfilm-klisjeer samtidig som han feirer deres forførende kraft. Alt dette og mer til finner Dag Sødtholdt i en film om å skyte gigantinsekter.
