Å se og kjenne igjen «Herman»
Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det aktuelle budskap. Det har Erik Gustavsons Herman, mener artikkelforfatteren.
Relatert
Havet stiger: Apokalypse nå – igjen?
Z #1 1991: Oddvar Einarsons film er en poetisk og vakker undergangsvisjon, men gir forventninger om et [...] | kun utdrag
Med fortellingen som utgangspunkt
Z #1 1993: Filmregissørene Erik Gustavson og Oddvar Einarson har markert seg sterkt i løpet av de 10 årene [...] | kun utdrag
Konvensjonell Gustavson
Z #1 1993: Erik Gustavsons tidligere spillefilmer er behørig omtalt et annet sted i dette nummer av Z. Når [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Vandringer mellom virkelighet og drøm
Z #5 1986: Aldri før har vel Tarkovskij vært så ren og enkel i sitt billeduttrykk som i Offeret. Sakte og [...] | kun utdrag
Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge
Z #1 2011: Tore Helseth ser på lydfilmens ankomst til Norge, og tar også for seg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932).
