Å se og kjenne igjen «Herman»

Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det aktuelle budskap. Det har Erik Gustavsons Herman, mener artikkelforfatteren.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret

Relatert

Havet stiger: Apokalypse nå – igjen?

Av Ingrid Rommetveit

Z #1 1991: Oddvar Einarsons film er en poetisk og vakker undergangsvisjon, men gir forventninger om et [...] | kun utdrag

Med fortellingen som utgangspunkt

Av Gjermund Skogrand

Z #1 1993: Filmregissørene Erik Gustavson og Oddvar Einarson har markert seg sterkt i løpet av de 10 årene [...] | kun utdrag

Konvensjonell Gustavson

Av Jon Iversen

Z #1 1993: Erik Gustavsons tidligere spillefilmer er behørig omtalt et annet sted i dette nummer av Z. Når [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.