Å se og kjenne igjen «Herman»

Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det aktuelle budskap. Det har Erik Gustavsons Herman, mener artikkelforfatteren.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret



Relatert

Havet stiger: Apokalypse nå – igjen?

Z #1 1991: Oddvar Einarsons film er en poetisk og vakker undergangsvisjon, men gir forventninger om et [...] | kun utdrag

Med fortellingen som utgangspunkt

Z #1 1993: Filmregissørene Erik Gustavson og Oddvar Einarson har markert seg sterkt i løpet av de 10 årene [...] | kun utdrag

Konvensjonell Gustavson

Z #1 1993: Erik Gustavsons tidligere spillefilmer er behørig omtalt et annet sted i dette nummer av Z. Når [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Filmens sanser

Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende

Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte.


Fra arkivet

Tvillingskjebner – John/Woos amerikanske jeg

Z #1 1998: «Yeah, he can direct an action scene – and Michelangelo could paint a ceiling», [...] | kun utdrag

Når verden går under på film

Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman

Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.