Walter Benjamin og filmen

Walter Benjamin er nok mest kjent for artikkelen «Kunstverket i reproduksjonsalderen» som han skrev i 1935. Dette er essayet der forfatteren mest eksplisitt uttrykker sitt syn både på filmen og kunsten som sådan. Aslaug Eidsvik gjør her et forsøk på å ramme inn den kjente filosofens syn på filmen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1997 Bestill nummeret

Relatert

Filmen og kunsten

Av Per Terje Naalsund

Z #1 1997: For Walter Benjamin representerte filmen en trussel mot det tradisjonelle kunstbegrepet. Den hadde [...] | kun utdrag

«Hipp, hipp hurra»: Kunstverk og filmbilde

Av Espen Ytreberg

Z #4 1987: Filosofer, kunsthistorikere og filmvitere har fra hver sin kant slått fast at det eksisterer et [...] | kun utdrag

Øyets gastronomi

Av Anders Johansen

Z #4 1988: av Anders Johansen
Storbyen, varehusene, filmen og fjernsynet har gjort det moderne mennesket til en kikker. Til en passiv tilskuer med godt utviklende forvarsmekanismer mot alle slags sanseinntrykk. Er evnen til å oppleve skjønnhet og glede erstattet med adspredelsen? | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Fritz Lang og spionene

Av Gunnar Iversen

Z #3 2000: Fritz Lang er sentral i filmhistorien, og spesielt innen stumfilmen. Men hvor mange har egentlig sett hans kanskje mest vellykkede verk innen denne særegnede kunstformen? | kun utdrag

Wenders’ filmede dagbok, en higen etter sannhet

Av Synneve Syndby

Z #2 1986: «Enhver har sin egen opfatning av virkeligheten (…) Man ser og man erfarer [...] | kun utdrag

Lynne Ramsays subjektive realisme

Av Aleksander Huser

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag