Visjoner fra Cannes
– Er det sant, at du har sett Maria?
– Ja, Hr. Dekan.
– Jeg tror ikke du har sett henne.
Bernadette tier.
– Nå hvorfor svarer du ikke?
– Hva ville De at jeg skulle svare?
– Du skal få meg til å tro på at du virkelig har sett henne.
– Åh, hun har ikke sagt noe til meg om at jeg skulle få andre til å tro det.
Relatert

Debutantenes Cannes – og litt til
Z #3 1993: Det er en stund siden mai, men Zs Cannes-rapportør har igjen tatt for seg festivalens underskog av [...] | kun utdrag

Bolero á lá Cannes
Z #3 1992: Zs utsendte har som vanlig gått sine egne veier i Cannesfestivalens markedslabyrint. Han [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Postmannen ringer igjen og igjen – Cain, Carlmar og gjenbruk av mytiske historier.
Z #1 2006: I 1934 utga James M. Cain romanen The Postman Always Rings Twice. Romanen gjorde seg umiddelbart [...] | kun utdrag

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret
Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Hva er cli-fi? Og hvorfor trenger vi det?
Z #2 2020: Fra The Day After Tomorrow til First Reformed – en introduksjon til klimafiksjon og hvordan genren har gått fra de store katastrofene til færre klisjeer. | kun utdrag