Verdens beste kinosystem som myte og virkelighet

Det norske kinosystemet strir ikke bare mot «fattigdommen», men nå også mot private entrepenører som tror seg i stand til å tjene penger på filmkulturen. Arild Kalkvik etterlyser en mer offensiv holdning til dagens kinovirkelighet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1997 Bestill nummeret

Relatert

En historisk lærepenge – kommunalisering og kremmerhånd

Av Dag Grønnestad

Z #3 1997: For trekvart århundre siden ble det drabeligste slaget i norsk kinohistorie utkjempet, og [...] | kun utdrag

Hva skjer med kvalitetsfilmen?

Av Anne-Lise With

Z #2 1993: Kvalitetsfilmen er fremdeles et problembarn i norsk filmimport og kinopolitikk. På tross av flere [...] | kun utdrag

Barnefilmen på vei bort fra kinoen?

Av Vigdis Lian

Z #2 1992: Barnefilm på kino er et viktig kulturtilbud. Nå er barnefilmen på full fart ut av kinoen og inn [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z har spurt kortfilmskaperne Anne Kjersti Bjørn, Eivind Landsvik, Jannicke Systad Jacobsen og Alexander Ophaug om norsk film og kortfilm, og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Kjønn og motstand – Opptegnelser fra Iran

Av Laura Horak

Kortfilmfestivalens iranske program, med filmer som ikke kan vises offentlig i Iran, gav oss sterke historier med landets kvinner, transpersoner og ikke-binære i fokus. | kun utdrag

Likes, laks og Økern: Musikkvideo på festival anno 2023

Av Atle Hunnes Isaksen

Visuelle grenseløse univers, estetisk eksperimentering, og en langfinger til alle haters. | kun utdrag

Fra arkivet

Kvinnene som ser rødt

Av Tonje Hardersen

Z #1 1999: Hvordan kan man påstå at det finnes noe positivt i amerikanske lavbudsjettsfilmer, hvor handlingen er fokusert på kvinner som blir voldtatt og hevner seg? Faktisk gir rape-revenge-filmer oss heltinner som er så tøffe og benhårde at vi bare må like dem, mener Tonje Hardersen.