Under en svart sol: Om Lasse Henriksen og ‘Love is War’

Helt i begynnelsen av 70-tallet gjennomgikk den norske filmen et stort generasjonsskifte. Samtidig ble filmene i en kort periode mer eksperimentelle, preget av en ny og sterk modernistisk impuls. Med den nye modernismen kom også en ny politisk og ideologisk orientering, som senere på 70-tallet avfødte en mer sosialrealistisk filmform. En sentral film i den første overgangen til en spirende norsk filmmodernisme var Lasse Henriksens prisbelønte spillefilm Love is War fra 1970.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret



Relatert

Den hellige vei – en samtale med Ragnar Lasse Henriksen

Z #2 2004: 1970 spillefilmdebuterte den 23 år gamle Ragnar Lasse Henriksen med Love is War. Han fylte selv rollene som regissør, fotograf og produsent. Fremdeles er dette den eneste langfilmen vi har fått se fra Henriksens hånd. Det som skiller Henriksens historie fra å bli en i mengden er mottagelsen filmen hans fikk. | kun utdrag

Fra sivilisasjonen til søppelhaugen – en kritikk av Lasse Glomms «Sweetwater»

Z #3 1988: Romanbearbeidelser har en naturlig plass i det norske filmlandskapet, og har stått for noen av den [...] | kun utdrag

Komedie i svart/hvitt om et grått Norge

Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Derfor er vi hekta på Lynch – norske filmfolks bekjennelser

Z #2 2011: David Lynch er kanskje den regissøren i dag som vekker den sterkeste hengivenheten hos filmelskere. Samtidig er det få filmkunstnere som rommer så mange forskjellige opplevelser og innfallsvinkler. For å få belyst fenomenet Lynch fra mange forskjellige kanter, har Z stilt fire spørsmål til et knippe norske filmpersonligheter for å fravriste dem deres egne personlige erfaringer.

Det mørke speilet – Edith Carlmar og ‘Døden er et kjærtegn’

Z #1 1989: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Right fuckin’ eejit – Roddy Doyles Barrytown-trilogi fra bok til film

Z #1 1997: Irske varianter av eder og forbannelser er sentrale både i Roddy Doyles Barrytown-trilogi – [...] | kun utdrag