Uavklart smykketyveri
Anja Breiens Smykketyven er en komplisert film. Den krever en stor grad av meddiktning hos tilskueren som må fylle filmens hull med vagt antydede sammenhenger og egne menneskelige erfaringer. Noe som kanskje forklarer filmens problemer med å nå fram til kinopublikum. Den bør faktisk sees flere ganger, antyder artikkelforfatteren.
Relatert
En 16 punkters samtale med Anja Breien
Z #2 2004: Anja Breien er den første norske kvinnelige regissør som gikk på filmskole. Det var for førti [...] | kun utdrag
Bestemødre, mødre og døtre
Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag
Den norske filmen
Z #1 1993: Z feirer ti-års jubileum og slår til med en enquete som skal sette søkelyset på norsk film i de [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film
De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag
Stakkars Oslo
Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag
Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger
I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag
Fra arkivet
Nedlagt statlig gruppe gjenoppstår ved privat initiativ
Z #3 1984: Et konkret resultat av den borgerlige regjerings filmpolitikk var nedleggelsen av den statlige [...] | kun utdrag
Virkelighetens Reodor Felgen
Z #1 1993: Bjarne Sandemose er mannen som i alle år har stått for kulisser, rekvisitter, teknikk, [...] | kun utdrag
Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen
Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.
