To meninger om norsk film: Bredo Greve og Svein Hovde

Norsk Filmforbund organiserer flesteparten av de som arbeider aktivt med film i Norge i dag. Foreningen fungerer ikke bare som en vanlig fagforening, men også som et sentralt forum for kunstnerisk og filmpolitisk debatt. På forbundets årsmøte i februar ble lydtekniker Svein Hovde valgt til formann. Den eneste motkandidat var filmregissør Bredo Greve. De to representerer på sett og vis to retninger innenfor filmmiljøet for tiden: De som legger hovedvekten på en økning av offentlige bevilgninger til filmformål, og de som også hevder at det er nødvendig å få mer film ut av de pengene som er til rådighet. Z har møtt to formannskandidater for å få utdypet synspunktene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1983 Bestill nummeret

Relatert

Fortviler ikke over nedleggelsen av Norsk film AS

Av Jon Iversen

Z #1 2001: Nedleggelsen av Norsk film AS er et faktum. Det nye filmfondet gir imidlertid nye muligheter for de [...] | kun utdrag

Nytt norsk film- og TV-akademi!

Av Jon Iversen

Z #4 1986: Stein-Roger Bull intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag

Z-enquete. Tre kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z #3 2019: Z har spurt kortfilmskaperne Odd Magnus Grimeland, Fanny Ovesen og Kaveh Tehrani om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.