Tati
Jacques Tati tilhørte en utdøende rase. Han kombinerte humor og humanisme på en hverdagslig, likevel underfundig måte. I et intervju presenterte han sitt alter ego, seriefiguren Monsieur Hulot, slik: «Jeg tror vi alle er Hulot. Han er personen som aldri vil tilpasse seg, bare bli akseptert. De fleste mennesker spiller en rolle, Hulot er menneskelig.» Kan man tenke seg en mer komisk figur?
TweetRelatert
Komedie i svart/hvitt om et grått Norge
Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag
Et spørsmål om å være eller ikke være
Z #2 2017: To restaurantgjester klager: - Så dårlig denne maten er, sier den ene. Den andre svarer: - Og så små porsjoner! Eller denne: - Hva er forskjellen på en rørlegger og Messias? Jo, Messias kommer nok en dag, men det gjør rørleggeren aldri. Dette låter woody-allensk. Ikke uten grunn. To svenske gubber prater i en park. Den ene forsikrer: - Jag är intellektuell! Så svarer den andre: - Inte jag heller. | kun utdrag
Monty Python og alvoret
Z #2 2017: Manusforfatter og regissør Jakob Rørvik om betydningen av se Life Of Brian når man vokser opp i Bibelbeltet og hvordan de britiske komikerne kanskje - eller kanskje ikke - har noe å si om meningen med livet.
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
«Look at me and tell me if you’ve seen me before» Identitetsproblematikk i Inland Empire
Z #2 2011: «It’s supposed to make perfect sense!» – David Lynch i pressekonferansen etter visningen av INLAND EMPIRE i Venezia i 2006. | kun utdrag
Kjærlighet i en post-ironisk tid. Lars von Trier og melodramaet
Z #4 2003: Siden 70-tallet har de klassiske melodramaene vært akseptert som forsknings- og fascinasjonsobjekt. Men først de siste årene har det blitt stuerent å lage nye melodramaer etter gammel oppskrift. Vendepunktet kom under Cannes-festivalen i 1996, der den danske regissøren Lars von Trier varslet et skifte i tidsånd. | kun utdrag