Sluttspill – om «Ran», Akira Kurosawas «Kong Lear»
Joda, de gamle er fortsatt eldst. I de siste par årene har vi sett at filmverdenens veteraner har markert seg sterkere enn på lenge: Ingmar Bergman med Fanny og Aleksander, David Lean med En reise til India, John Huston med Under vulkanen og Prizzis ære, og Akira Kurosawa med Kagemusha og Ran. I skrivende stund er også Fellini aktuell igjen med Ginger og Fred. Det er som om disse regissørene plutselig er blitt interessante igjen etter år med mindre vellykkede filmer og med problemer av mange slag.
TweetRelatert
Akira – 25 år gammel obligatorisk klassiker
Blogg: Katsuhiro Otomos dystopiske Akira fra 1988 er blitt en klassiker innenfor anime og sci-fi film og er en gigantisk inspirasjonskilde for sjangerfilmer i øst og vest. Er du en nyfrelst anime-tilhenger eller science-fiction entusiast er filmen obligatorisk.
Fra Jidai-geki til Pinku-Eiga – et kort riss av japansk filmhistorie
Z #4 2008: Les hele Gunnar Iversens artikkel om japansk filmhistorie her på nettet.
Triggerhappy – Evig solskinn i et animert sinn
Z #1 2005: Alle har en favorittfilm, eller i det minste et sett med filmer man holder av mer enn andre. I alle [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Visual Kei – med anime som inngangsport til rampelyset
Z #1 2012: «Visual Kei» – de japanske bandene med stort hår og overdreven sminke og kostymer [...] | kun utdrag
Digitale Fortellinger – en ny type dokumentar
Z #3 2006: [byline: Eli Lea jobber med Digital Historiefortelling i Flimmer Film i Bergen. Hun har selv laget [...]
Limbo
Z #4 2010: Limbo er en tilstand og en dans hvor man lett går på ryggen, bokstavelig talt. Maria Sødahls Limbo gav oss derimot høstens mest talentfulle spillefilmdebut.