Samfunnsmoral, filmmoral og grenseflytting mot et nytt årtusen

Filmen visualiserer individuelle og kollektive fantasier. Mens de levende bildene i starten av filmhistorien av borgerskapet ble sett som en trussel for samfunnet., går de mot slutten av dette århundret over til stadig mer å bli et friområde for de siste tabuområdene: Pedofili, nekrofili og incest. Trygve Panhoff diskuterer om vi ser et varsel på moralens forfall, eller tvert om et utrykk for større åpenhet rundt vanskelige spørsmål?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1999 Bestill nummeret



Relatert

Filmklubbene og sensuren

Z #1 1997: Driften av filmklubber har i storparten av den norske filmhistorien skjedd på tross av loven. Jon [...] | kun utdrag

Så sprenger han verden

To mistenkelige personer er en av Tancred Ibsens beste filmer, hevder artikkelforfatteren. Den ble [...] | kun utdrag

Makkverket, mesterverket og kulten: Spaghettiwesterns, kritikere og publikum i Norge

Z #4 1992: Sergio Leones filmer For en neve dollars (1964), For et par dollar mer (1965) og Den gode, den onde [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Resepsjonstudier og filmhistorie

Z #2 1993: Ove Solum omtaler den tilskuerorienterte filmteorien, med Janet Staigers bok «Interpreting [...] | kun utdrag

Noen tendenser i norsk film. Tancred Ibsen og Hollywood-paradigmet

Z #4 2008: | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.