Pollaks paradoks – En skisse av «spillet i filmen»

Spillet utgjør en viktig del av filmens form og griper oss både som handling, opplevelse og mening. Vi engasjerer oss i konvensjoner med hovedpersonen i en realistisk underholdningsfilm elelr forholder oss kritisk til typene i et abstrakt filmeksperiment. I dette perspektivet blir alle filmskuespillere figurer i et iscenesatt landskap, på linje med rekvisitter og dekor. På den annen side: Det er en visjon av mennesket som gir filmen liv og mening. Skuespilets kjerne er alltid et menneskebilde – bearbeidet livserfaring.
Utgangspunktet for denne skissen over «spillet i filmen» var å se kritisk på Kay Pollaks syn på personinstruksjon, slik det fremsto på Norsk Filmklubbforbund seminar på Røros i fjor høst og i intervjuet i forrige nummer av Z.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1989 Bestill nummeret



Relatert

Det du føler, vet du! – Intervju med Kay Pollak

Z #4 1988: Kay Pollak intervjuet av Sissel Sundby og Helle Bjerkan | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

The Dead: En gammel kjærlighetshistorie

Z #2 1988: John Hustons siste film The Dead bygger på en novelle av den irske forfatteren James Joyce. Huston [...] | kun utdrag

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag

Mad Men og gale (nord)menn

Blogg: av Gry Rustad

Det virker som om Norge er bitt av en Mad Men-basill. Hvorfor? Kan svaret ligge i seriens demokratiserte og polyfoniske – flerstemte - struktur?