Piksellert film

Med to av årets filmfortellingsmessige katastrofer, ‘Tomb Raider’ og ‘Final Fantasy’, er det nok en gang slått fast at film og videospill er to forskjellige medier. Mens ‘Final Fantasy’ prøver å sy sammen en historie av tråder fra spillseriens bakgrunnsteppe, gir ‘Tomb Raider’ opp, og går for en ren filmatisering av filmens actionbiter. Ingen av delene fungerer, til tross for en henholdsvis imponerende teknologisk prestasjon og en særs karismatisk og entusiastisk hovedrolleinnehaverske. Misèren kan bero på en av to ting: Det ene mediet har ikke skjønt det andre, eller så er de to uforenelige.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2001 Bestill nummeret



Relatert

Dødelig dans

Z #2 2001: Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. [...] | kun utdrag

Spillets virkelige regler – relativisme og innlevelse i dataspill

Z #2 2001: Denne artikkelen vil gi noen teoretiske betraktninger over dataspillets egenart som medium. Mitt [...] | kun utdrag

Bare moro – spektakulært spetakkel

Z #2 2001: På ett punkt er Lara Croft og jeg ganske like: Vi kan alltids ta oss tid til litt reinspikka moro. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film

De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag

Stakkars Oslo

Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag

Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger

I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag


Fra arkivet

Rytmesans

Z #2 2016: Jeg får brekninger når jeg leser bastardtekster som sauser sammen anmeldelse, analyse, omtale, kronikk og Gud vet hvilke andre genre folk finner på å slenge inn i miksen. Ingen navn skal nevnes, men særlig enkelte skribenter med nerdete, tungt humaniorabefengt bakrunn og/eller kommer fra filmbroilermiljøer, som skriver for noen av mediene som liksom skal være fokuspunktet innen filmkritikk, synder stort. | kun utdrag

Allerede en film! – Gjenfortelling i synet av en sang

Z #1 2012: I noen musikkvideoer er det videoen selv som er budskapet. Musikkvideoen  har siden sin [...]

Fra politisk pamflett til klassiker

Z #4 2019: Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag