Omkring et bilde – Filmen inn i 80-åra

Det har foregått en utvikling av formspråket i nyere amerikansk film. Filmisk struktur blir i mindre grad det som driver filmene framover, istedet løses de dramaturgiske problemer på et annet sett. I følgende essay-fragment forsøker jeg å kaste fram noen tanker om dette nye fortellermønster, samt relatere det til vår egen filmproduksjon.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1984 Bestill nummeret

Relatert

Tvillingskjebner – John/Woos amerikanske jeg

Av Geir Steinar Knutsvik

Z #1 1998: «Yeah, he can direct an action scene – and Michelangelo could paint a ceiling», [...] | kun utdrag

Francis Ford Coppola

Av Trond Olav Svendsen

Z #2 1984: Filmregissøren som myte og mediahelt er utgangspunktet for denne artikkelen om den legendariske [...] | kun utdrag

God morgen Babylon: Brødrene Taviani drar til Hollywood

Av Bjørn Hovde

Z #2 1988: Paolo og Vittorio Taviani hyller i God morgen Babylon den store amerikanske filmregissøren D. W. [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

Av Stephen Glynn

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag

Fra arkivet

Citizen Kane – århundrets film?

Av Ingrid K. Dokka

Z #4 1995: Det virker nesten blasfemisk å nevne hvem som er regissøren til denne filmen. Det er [...] | kun utdrag

Kontraster og kollisjoner i Ennio: The Maestro

Av Thor Joachim Haga

Blogg: Giuseppe Tornatores Ennio: The Maestro er ikke bare den definitive dokumentaren om hans faste samarbeidspartner Ennio Morricone, men også et inderlig, to og en halv times langt kjærlighetsbrev fra de mange som arbeidet sammen med ham eller hadde ham som forbilde.