Om trappen, seilduken og Daumier i «Panserkrysseren Potemkin» – Noen refleksjoner omkring en klassiker

Enkelte filmer blir bestandig forbundet med en bestemt scene eller sekvens, som blir sett som uttrykk for helheten. I Panserkrysseren Potemkin er det opptrinnet i Odessa-trappen, hvor soldatene masakrerer sivilbefolkningen. Det er tydeligvis den delen som representerer helheten, og den siteres derfor flittig. Jeg har aldri forstått hvorfor, ettersom jeg finner at andre partier i filmen både er mer talende og har mer vesentlige ting å si.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1986 Bestill nummeret



Relatert

Bilder og betydninger i Pudovkins «Moren» – Refleksjoner omkring en klassiker

Z #3 1986: I Sovjet skulle man i 1925 feire 20-års jubileet for den første, mislykkede revolusjon. 1905 var [...] | kun utdrag

Drama i Sortehavet. Da «Panserkrysseren Potemkin» kom til Oslo

Z #4 1995: Få filmer i filmens verdenshistorie er blitt viet så stor omtale som Sergei Eisensteins [...] | kun utdrag

Hyllest til Emile Cohl og Hyllest til Georges Méliès

Z #2 1997: I 1954 ble Norman McLaren spurt om han ville gi en hyllest til disse to pionerene ved Second [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Kunsten som hammer og speil – Om ny svensk dokumentarfilm

Z #2 1984: Det svenske filmåret 1983 var på mange måter dokumentarfilmens år. En hel rekke nye [...] | kun utdrag

Endelig filmakademi?

Z #2 1991: Mediepolitikken har vært fullstendig uten styring i Norge i det siste tiåret. Slik er det visst [...] | kun utdrag

Om forbilder og klubben i mitt hjerte

Z #2 2013: «Jeg blir svett når noen blir kalt kvinnelig regissør eller kvinnelig fotograf, eller en film skal kalles kvinnefilm. At det skal være fokus på hvor mange kvinner det er foran eller bak kamera. Og at jeg, siden jeg altså er kvinne, helst skal ha kvinnelige forbilder. Kanskje spesielt fordi jeg har laget den filmen jeg har; en slags stillferdig feministfilm om en 15 år gammel jentes seksuelle oppåkning i den innestengte vestlandsbygda Skoddeheimen.»