Om kjærlighet og naivitet i Tom Tykwers filmer

Tykwers filmer handler om følelser. Helt alvorlige følelser, også lidenskapelige. I ‘Krigeren og keiserinnen’ og ‘Heaven’ finner vi både sårbare ansikter, inderlige sjeler og seriøs kjærlighetsmatematikk. Og til tross for genreblandinger og merkverdige påfunn, så intertekstualiseres ikke følelsene bort i disse neddempede melodramaene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2003 Bestill nummeret

Relatert

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Av Jan Grue

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.

Wim Wenders’ kjærlighet

Av Ingrid Wiese

Z #2 1987: Wim Wenders har i en årrekke markert seg som en personlig og original eksponent for den moderne [...] | kun utdrag

Den kulturelle schizofrenien – Notat om Wim Wenders filmer

Av Øivind Hanche

Z #2 1985: Wim Wenders har i en årrekke hørt med blant de ledende regissører innenfor den nye tyske filmen. [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.