Og nå skal veslejenta vår ut og drepa folk…

‘Mulan’ viser hvor langt verden er kommet i retning av frigjøring for den aggressive kvinnen. Godkjennelsen fra Disneykonsernet må være den definitive bekreftelsen på at de snille pikenes tid er forbi. Kan utviklingen av Disneys kvinnelige rollefigurer leses som en langsomt fremadskridende bekreftelse på at det skjer forandringer i den vestlige kulturs kvinnesyn, undres Jon Iversen

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1999 Bestill nummeret



Relatert

Skal animatørene utryddes?

Z #4 1983: Årets kortfilmfestival i Trondheim får besøk av Giannalberto Bendazzi, som har med seg et utvalg [...] | kun utdrag

Trollmennenes lærling. Intervju med Andreas Deja

Z #1 2009: Andreas Deja holder liv i magien i Disneys rike. | kun utdrag

Norske animatører har det ikke lett

Z #1 1988: Tegnefilm og annen animasjonsfilm har lange og stolte tradisjoner innenfor norsk filmproduksjon. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Popcorn a la Riefenstahl

Gjør ørner, flammer, makt, heroisme og personkultus Gladiator til en uspiselig film? | kun utdrag

Vi må snakke om Klanen

Hva er det som fascinerer med The Birth of a Nation og som gjør den til en av filmhistoriens viktigste filmer? Og hvordan er den fortsatt høyaktuell i dag i et svært splittet og høypolitisk amerikansk landskap? | kun utdrag

Kropp og monumentalitet

Filmane til Leni Riefenstahl er både problematiske og arkaiske, men likevel ufråvikelege referansepunkt i vår eiga tid | kun utdrag


Fra arkivet

Taste of fear – historien om Hammer Film

Z #1 1994: Det er lenge siden den britiske filmindustrien gikk med økonomisk overskudd. Det mest suksessrike [...] | kun utdrag

Men Rocambole var ikke død

Z #4 1991: Sitatet i overskriften er tittelen på en kriminalroman skrevet av Øvre Richter Frich. Hva slags [...] | kun utdrag

Det kunne ikkje ha skjedd ein annan stad

Z #4 2008: Desse folka byrja med film for moro skuld. Men no har Pål reist. Han har lage spelefilmen Detektor på eit millionbudsjett. Heime i Stavanger slit Arild på med sin fyrste langfilm på eit minimalt budsjett. Dei går tilsynelatande på to ulike vegar. Er det slutt på moroa?