Norsk Filminstitutt og flyttesaken – Et stumt drama i flere akter…

Fra den såkalte politiske ledelse og annet departementalt hold har det i den senere tid kommet truende ønsker om at norske filmer må gå på sjarmkurs for å få større publikumsappell. «Kan vi rettferdiggjøre de store omkostninger som går med til å produsere en film, uten å vise til at dette er et kulturprodukt som nettopp er ment å nå ut til et høyt antall mennesker?» spurte Langslets personlige sekretær Gunnar Magnus i et fordrag på filmfestivalen i Bergen. Kort tid etter kom en filmelding mer blodløs enn noen norsk film noen gang har vært. Selv ikke to umotiverte action-scener, hvor Filmgruppe 1 og Norsk Filmråd i henhold til eldgammel skikk foreslås satt ut i skogen, kan redde et så påfalende impotent produkt. Det er på tide at Kringkastingsmnisteren vurderer sin egen sjarm, for hans kulturpolitikk mangler så til de grader appell at selv Finn Jor i Aftenposten tvinges til å bruke fremmedordet skandale.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1983 Bestill nummeret

Tweet