Møtets kunst – Om Ettore Scolas filmproduksjon

Fra å være en rutinert og produktiv håndverker har Ettore Scola de siste årene blitt en egenartet regissør som har skapt en rekke lavmælte og populære filmer. Etter en lang læretid som manusforfatter på italienske slapstick-romantiske komedier, ofte kalt commedia all’italiana, og som regissør på en rekke velbakte, men profilløse «filmpizzaer» og eksperimenter, fikk Scola et velfortjent gjennombrudd med Vi som elsket hverandre så høyt i 1974. Med denne og en rekke personlige, melankolske og bittersøte tragikomedier har Scola i senere år etablert seg som en av forgrunnsfigurene i den italienske filmen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1987 Bestill nummeret

Relatert

Hvem er jeg? Om far og sønn-forholdet i Scolas «Hva er klokka?»

Av Torkil Berge og Carl Severin Albertsen

Z #4 1990: Et førstesideoppslag i avisen Dagbladet satte nylig et spørsmålstegn ved farsrollens eksistens. [...] | kun utdrag

Maktens anatomi – Om Francesco Rosis filmproduksjon

Av Gunnar Iversen

Z #2 1987: Francesco Rosi er en av etterktigstidens fremste filmskapere. Han er først og fremst [...] | kun utdrag

Skal animatørene utryddes?

Av Giannalberto Bendazzi

Z #4 1983: Årets kortfilmfestival i Trondheim får besøk av Giannalberto Bendazzi, som har med seg et utvalg [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.