Kristin Lavransdatter fra en synsers vinkel

Vi skriver nitten nittifem. Filmen har hatt bursdag og jeg gidder ikke å nevne hvor gammel kunstarten er. Men det er 100 år siden Europa ble «moderne», Norge fikk elektrisitet, siden nordmenn begynte å like vinteren, det norske og det nasjonale.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1995 Bestill nummeret

Relatert

Lykken, meningen og livet – tanker rundt Sofie

Av Helle Bjerkan

Z #1 1993: Artikkelforfatteren reflekterer over Liv Ullmanns film Sofie, en film som krever tålmodighet og [...] | kun utdrag

…og alle var enige om at det hadde vært en dårlig film

Av Ingrid Kristin Dokka, Øivind Hanche, Jon Iversen, Bjørn-Frode Løvlund Ingrid Rommetveit og Trond OlSvendsen

Z #2 1993: Z redaksjonen har vært på kino og sett Vibeke Løkkebergs film Der gudene er døde. En [...] | kun utdrag

Oppbruddets estetikk – Pål Løkkeberg og filmen

Av Gunnar Iversen

Z #4 1987: Pål Løkkeberg var på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet et forbilde og en [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

Av Stephen Glynn

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag

Fra arkivet

Holocaustkomedien

Av Kristian Krogstad

Z #1 2025: Kombinasjonen Holocaust og humor balanserer på den syltynne linjen mellom det vågalt akseptable og det støtende uakseptable. | kun utdrag

Menneskedyret

Av Atli Bjarnason

Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag