Kortfilmfestivalen – hvorhen?
Under årets kortfilmfestival i Trondheim ble det fra flere hold ytret en del kritikk mot festivalens juryordninger og den behandling av filmene som juryen foretok.
Den diskusjon som foregikk på selve festivalen i år var knyttet til den fortløpende presentasjonen av de enkelte filmene. På den måten ble det aldri gitt rom for noen generell diskusjon, – de ulike problemstillinger ble aldri luftet i sin fulle bredde. De valg som gjøres før festivalen og på festivalen: Kvalitetsvurdering av film ved forhåndsjury – utelatelse av hele filmgenrer fra programmet, kriterier for å velge prisvinner, juryuttalelse etc. – blir dermed ikke gjenstand for debatt. Alle disse nevnte foreteelser rommer holdninger til og vurderinger av film som på ingen måte er selvfølgelige og udiskutable. Disse blir da uten motforestillinger til selve festivalens grunnsyn m.h.t. forholdet kunstunderholdning, hva som blir og ikke blir akseptert innen rammen for «kortfilmbegrepet» o.a.
På den bakgrunn vil jeg her gi mine synspunkter på den «estetikk» og «filmpolitikk» som jeg kunne lese ut av årets festival i Trondheim, og da særlig de i mine øyne uheldige sider som kom ut av det arbeidet de to juryene utførte. Jeg skriver dette i tro på at man bør følge opp uenighet, lufte synspunkter, skape debatt etc. hvis man vil «utvikle festivalen», dvs. stadig skape en bedre festival, en festival som klarer å hanskes med de nye utfordringer den hvert år blir stående overfor.
Relatert
Fra siste Z
Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag
Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag
Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet
«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi
Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag
Det beste publikummet
Z #2 2014: Min første kino-opplevelse var 17. mai 1978. Jeg var fem år og så Flåklypa Grand Prix på et grendahus i bygda jeg bodde i. Det var overveldende. Jeg var svimmel, bilsyk og lykkelig da jeg sjanglet ut i dagslyset igjen. Det samme var de voksne. Vi hadde opplevd noe sammen som vi fortsatt husker, og som vekket filminteressen i meg. En ny verden åpnet seg. Det var magisk. | kun utdrag
… men det er bare min mening.
Z #2 2016: Filmkritikere representerer aldri et publikum. Vi bør skrive deretter. | kun utdrag
