Ikke en rapport fra Venezia

Filmskapere kan deles inn i to hovedgrupper. I den ene finner du de som tar utgangspunktet i virkeligheten (den regisserte eller den virkelig virkelige), i den andre de som begynner med bildet, det levende bildet (og lyden). Overgangene mellom de to er ofte glidende og grensene ikke alltid like tydelige. Av og til opplever filmskapere fra den første gruppen at de må innom nummer to for i det hele tatt å klare å danne seg et bilde (sic!) av det de er så opptatt av. Men i de aller fleste tilfeller holder min inndeling stikk. (Denne inndeling er med på å forklare norsk films store begredelighet, da altså de fleste norske regissører befinner seg i virkelighetsgruppe 1.) Nå må ikke leseren forledes til å tro at de i gruppe to ikke er opptatt av virkeligheten og livet (det er jo derfra de henter sin næring), men deres skildring av alle disse virkeligheter begrenser seg til hva som er mulig – på film. Derfor blir deres egen filmvirkelighet den mest filmatiske, fordi det er film på filmens premisser.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1983 Bestill nummeret

Tweet