Av Norman McLaren

Hyllest til Emile Cohl og Hyllest til Georges Méliès

I 1954 ble Norman McLaren spurt om han ville gi en hyllest til disse to pionerene ved Second International Festival of Films of Tomorrow i Zurich i oktober. McLaren kunne ikke komme, så han sendte et lydbånd med talen sin. Begge disse filmskaperne var svært viktige for McLaren. Det var en av Cohls filmer som gjorde McLaren oppmerksom på metamorfose-teknikken. En teknikk som tillot McLaren å lage film på et surrealistisk vis. Begge tekstene inneholder utsagn som ikke bare bidrar til å utdype Cohl og Méliès, men også bidrar til å kaste lys over McLaren.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1997 Bestill nummeret



Relatert

Animerte filmer

Av Norman McLaren

Z #2 1997: Denne artikkelen ble skrevet for Documentary Film News’ mai-nummer i 1948. Dette tidsskriftet [...] | kun utdrag

Rosa pølser og fiskeballer

Av Jo Hjertaker Jürgens

Z #3 1995: Pjotr Sapegin intervjuet av Jo Hjertaker Jürgens | kun utdrag

Norske animatører har det ikke lett

Av Gunnar Strøm

Z #1 1988: Tegnefilm og annen animasjonsfilm har lange og stolte tradisjoner innenfor norsk filmproduksjon. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Øyeblikkets tyranni – Norsk dokumentarfilm anno 2005

Av Gunnar Iversen

Z #3 2005: Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har [...]

Med kjærlighet til filmkunsten

Av Kalle Løchen

Z #4 2019: Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.

Rytmesans

Av Le LD Nguyen

Z #2 2016: Jeg får brekninger når jeg leser bastardtekster som sauser sammen anmeldelse, analyse, omtale, kronikk og Gud vet hvilke andre genre folk finner på å slenge inn i miksen. Ingen navn skal nevnes, men særlig enkelte skribenter med nerdete, tungt humaniorabefengt bakrunn og/eller kommer fra filmbroilermiljøer, som skriver for noen av mediene som liksom skal være fokuspunktet innen filmkritikk, synder stort. | kun utdrag