Hvor i all verden ble det av showmanship?

Liberace hadde et ord for det. Det samme hadde Variety. Ordet var SHOWMANSHIP – men i det siste har det sett ut som om hele dette begrepet har forsvunnet fra filmmogulenes vokabular. Med så mange dårlige filmer vi ser nå for tida, burde vel i alle fall reklamekampanjene være morsomme? Hva har skjedd med de latterlige men oppfinnsomme reklameteknikkene fra svunne år som lurte publikum til å tro at de hadde det gøy, selv om filmen stinket? Brydde publikum seg i det hele tatt om det? Ikke faen. De hatet kanskje filmen, men de elsket gimmicken, og det var den de endte opp med å huske i alle fall.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1985 Bestill nummeret

Relatert

Lesbisk, jeg. Nei, nei. Nei?

Av Vanja Ødegård

Z #2 2021: But I’m a Cheerleader – en lettbeint og fargerik komedie om noe så forferdelig som konverteringsterapi.

Så dårlig at den er bra? Del 2: På grensen til kunst

Av Mads Wang-Svendsen

Blogg: Hvor går grensen mellom makkverk og kunstverk? Mads Wang-Svendsen ser nærmere på den dårlige filmen, og når den bikker over i severdig kunst.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.