Hverdagens usle patos

Solvejg Eriksens film Cecilia hører til de mest utskjelte og misforståtte filmene i etterkrigstiden. Allerede ved premieren i 1954 ble den angrepet som et verk av en glad amatør, og den negative holdningen til filmen har dominert i senere år. Langt på vei beror dette på filmens produksjonshistorie og dens posisjon i filmkulturen, som en «kjøkkenbenk-produksjon» gjort mulig av den generøse støtteordningen tidlig på 50-tallet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1992 Bestill nummeret

Relatert

Skjærsild i skjærgården

Av Bjørn-Frode Løvlund

Z #4 1993: La det være sagt med en gang, Nils Gaups nye film Hodet over vannet er en helt annerledes norsk [...] | kun utdrag

Bestemødre, mødre og døtre

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Tsjudene vender tilbake! – Notater om «Veiviseren»

Av Richard Alm og Trond Olav Svendsen

Z #4 1987: Veiviseren har i høst fått en pressedekning som sjelden blir norske filmer til del, og har vel [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Av Gunnhild Øyehaug

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag