Hverdagens usle patos

Solvejg Eriksens film Cecilia hører til de mest utskjelte og misforståtte filmene i etterkrigstiden. Allerede ved premieren i 1954 ble den angrepet som et verk av en glad amatør, og den negative holdningen til filmen har dominert i senere år. Langt på vei beror dette på filmens produksjonshistorie og dens posisjon i filmkulturen, som en «kjøkkenbenk-produksjon» gjort mulig av den generøse støtteordningen tidlig på 50-tallet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1992 Bestill nummeret

Relatert

Skjærsild i skjærgården

Av Bjørn-Frode Løvlund

Z #4 1993: La det være sagt med en gang, Nils Gaups nye film Hodet over vannet er en helt annerledes norsk [...] | kun utdrag

Bestemødre, mødre og døtre

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #1 1993: Dette er ikke en akademisk artikkel om kvinnelige, norske filmregissører. Det er heller ikke en [...] | kun utdrag

Tsjudene vender tilbake! – Notater om «Veiviseren»

Av Richard Alm og Trond Olav Svendsen

Z #4 1987: Veiviseren har i høst fått en pressedekning som sjelden blir norske filmer til del, og har vel [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.