Havet stiger: Apokalypse nå – igjen?

Oddvar Einarsons film er en poetisk og vakker undergangsvisjon, men gir forventninger om et budskap som aldri kommer. Dermed blir den kanskje mer interessant som prosess enn som ferdig verk?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1991 Bestill nummeret

Relatert

Havet, døden og misjonen – intervju med Therese Jacobsen

Av Kjartan Helleve(Foto: Merete Haseth)

Z #3 2007: Therese Jacobsen er attende med film i Grimstad. I fjor var ho her for å lansere ein dvd, men det [...] | kun utdrag

Å se og kjenne igjen «Herman»

Av Dag Johan Haugerud

Z #4 1990: Det viktige med en film er at den har noe å formidle og en form som er egnet til å formidle det [...] | kun utdrag

Yrke: manusforfatter eller yrke: auteur?

Av Jon Iversen

Z #1 1995: Filmklubbforbundets filmskole på Hamar høsten 1994 hadde manus som tema. Foredragsholdere var [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.