Get ready to be Boyzvoiced – om du er en av de som ikke ble det da vi alle egentlig burde ha blitt det

Jeg så den i går, liksomdokumentaren ‘Get ready to be Boyzvoiced’. Eller mockumentaryen, som det også kalles. (Den siste setningen leses best om man forestiller seg Jon Almaas si det.) Jeg har sett den to ganger tidligere. Jeg husker go’følelsen på premieren, folk lo godt gjennom hele filmen og applausen var heftig fra den begeistrede salen og varte rulleteksten ut og enda lenger. Jeg husker at jeg tenkte at folk kommer til å digge denne filmen, den kommer til å bli en landeplage. Norge hadde fått sin ‘Spinal Tap’, og ikke bare det, men en ‘Spinal Tap’ for det nye millenniet.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 2002 Bestill nummeret

Relatert

…og alle var enige om at det hadde vært en dårlig film

Av Ingrid Kristin Dokka, Øivind Hanche, Jon Iversen, Bjørn-Frode Løvlund Ingrid Rommetveit og Trond OlSvendsen

Z #2 1993: Z redaksjonen har vært på kino og sett Vibeke Løkkebergs film Der gudene er døde. En [...] | kun utdrag

Men Rocambole var ikke død

Av Arild Kristo intervjuet Ingrid Kristin Dokka

Z #4 1991: Sitatet i overskriften er tittelen på en kriminalroman skrevet av Øvre Richter Frich. Hva slags [...] | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le

Av Jon Iversen

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag

David Bowie: Hooked to the Silver Screen

Av Stephen Glynn

En rask odyssé gjennom Bowies filmkarriere – kunstneren som stadig skiftet form, men alltid forble seg selv. | kun utdrag

Fra arkivet

Krysantemumsungdom. Seishun eiga – japansk ungdomsfilm

Av Geir Friestad

Z #2 2008: Japansk ungdom har kanskje ennå til gode å pule en pai på lerretet, men spille piano med penis, det gjorde de allerede på sekstitallet. Ungdomsfilmen fra sørøst skiller seg fra den vestlige på mer enn en måte, og vi har tatt en nærmere kikk.