Fortolkningens hegemoni – om filmkritikkens usynliggjøring av estetikken

I Z nummer 4 1999 med temaet «Amatør» trykket vi en artikkel av Eric Arguillère som stilte spørsmålstegn ved filmens teori med utgangspunkt i Bruno Dumonts film ‘Mennesket’ og Berit Nesheims film ‘Evas øye’. Arguillère foreslår opprettelsen av en ny filmteori «Biurgien» – kunsten å skape liv – som skal håndtere et fagfelt der man etter hans mening ikke kan forlite seg på verbaliteten og de kjente ordene. Arguillère forsøkte å starte en grunnleggende filmteoretisk debatt i vårt magre filmmiljø. I den følgende artikkelen tar Asbjørn Grønstad opp tråden fra Arguillère. Filmteori på dette nivået er ikke helt lett stoff. Vi mener likevel det har sin plass i et allment filmkulturelt tidsskrift som Z. Her er tankestoff både til dem som lager film, dem som skriver om film og til et publikum som er opptatt av det levende bildet og hvordan det påvirker oss.



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Og alle var der… Norsk filmklubbforbund runder 25 år

Z #4 1993: Vi slår til med en smule nostalgi, og har avsatt spalteplass slik at prominente personer som har [...] | kun utdrag

Norsk kort 2018

Z #3 2018: Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag

Med kjærlighet til filmkunsten

Z #4 2019: Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.