Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. Etter hvert som entusiasmen levde videre måtte jeg imidlertid erkjenne at det var enkelte sorte hull i erfaringene. Ingmar Bergman var ett av dem. Jeg finner ingen grunn til å gå nærmere inn på det faktum at Fanny og Alexander ble min første Bergman-film. Jeg kan muligens bare antyde at det har noe å gjøre med dette kvinnemennesket Liv Ullmann – hun som sier ja til alt inne i seg. Men uansett: Hvis Bergman holder ord, blir Fanny og Alexander min første og hans siste.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1983 Bestill nummeret

Relatert

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet

Av Øyvind Vågnes

Z #4 2023: Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Om å iscenesette sitt liv – Bergmans «Laterna magica»

Av Helle Bjerkan

Z #4 1987: Ingmar Bergman som neste år fyller 70, har skrevet sin selvbiografi. «Laterna magica» [...] | kun utdrag

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Av Hans Petter Blad

Z #4 2021: Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Av Lars Ole Kristiansen

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag