Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?
Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av dette sekelets kanskje viktigste og mest debatterte spørsmål. Men er denne debatten i dag konkludert og avsluttet, slik at ytterligere innspill er slag i luften? Til det vil jeg rope et rungende nei, – og søke dekning bak den franske regissør og store realist Eric Rohmer. Men la meg først innlede med noen få fabuleringer.
Relatert
«Child’s Play 3» – kan film drepe?
Z #2 1994: Blant de mer hårreisende innslagene i mediedebatten er forsøket på å kople et tragisk drap i [...] | kun utdrag
Film og intertekstualitet
Z #3 1992: Hva har Wild at Heart med vår egen identitet å gjøre? Og på hvilken måte er Zelig preget av "kollektive tankeformer"? Artikkelforfatteren bruker intertekstualitetsbegrepet til å belyse forholdet mellom språket, teksten og kulturen, og til å si noe om hvordan vår identitet formes av og er med på å forme kulturelle ytringer. | kun utdrag
Film og virkelighet
Z #4 1990: Film er en del av vår erfaringsverden og en del av vårt minne, fastslår artikkelforfatteren. Dermed må vi forholde oss til film, fiksjon eller dokumentar, som en del av virkeligheten. Vår opplevelse av virkeligheten er alltid farget av tidligere erfaringer. Slik vil også den erfaring tilskueren bringer med seg til en film være avgjørende for hvordan hun oppfatter filmen. Kanskje kan disse synspunktene føre debatten om filmens påstått farlige virkninger inn i et nytt og mer konstruktivt spor? | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Mani. Filmfest
Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis. | kun utdrag
