Endelig søndag

Ser man tilbake på hele Francois Truffauts filmproduksjon, finner man en slående variasjon mellom ulike innfallsvinkler og filmer. Dette drives ofte så langt at den enkelte film blir en antitese til den foregående; et oppgjør med filmen selv eller dens mottakelse hos publikum. Vi ser dette allerede i forholdet mellom Truffauts debutfilm På vei mot livet (1959) som ble en publikumssuksess og hyllet i Cannes, og den neste Skyt på pianisten (1960) som på mange måter var et kontrasterende sprang i uventet retning. Motsetningen kommer også klart frem mellom Truffauts seneste Endelig søndag (1983) og den forrige Kvinnen i nabohuset (1981).

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 1984 Bestill nummeret



Relatert

Et liv i filmen: Francois Truffaut (1932-1984)

Z #3 1985: Det føltes svært urimelig da Francois Truffaut døde så altfor tidlig i oktober sist år. Og som [...] | kun utdrag

«I begynnelsen var Filmen, og Filmen var hos Godard, og Filmen var…Godard.»

Z #1 1984: Ovennevnte sitat er en formulering som verserte i hodet på vår utsendte da han overvar Jean-Luc [...] | kun utdrag

(lys x lyd)2/tanke = film godard

Z #1 1984: The medium is the message. Godards filmer er studier av mediet, metafilmer som samtidig er [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Werner Herzogs grønne maur

Z #3 1984: Det er trist å konstatere at Werner Herzog har begått en film han heller burde ha latt være å [...] | kun utdrag

Nødvendigheten av å glemme for å kunne forstå

Z #3 1990: En av verdens mest innflytelsestrike filmteoretikere for øyeblikket, amerikaneren David Bordwell, [...] | kun utdrag

Gus Van Sant og Milk. Fra det personlige til det politiske

Z #2 2009: «The personal is the political,» sier Gus Van Sants homofile helt i Milk. Er dette også drivkraften bak Van Sants nye filmskapning?