Dødelig dans

Musikk i videospill er et område som i veldig liten grad har blitt behandlet av musikkvitenskapen. Også blant populærmusikkvitere har dette i stor grad blitt neglisjert. Men hvorfor er det ingen interesse for dette relativt nye mediet blant f.eks. musikkvitere? Eller for å snu det hele rundt, hvorfor skal vi undersøke musikken i videospill, er dette et område som krever humanistisk akademisk refleksjon, videospillenes dårlige rykte tatt i betraktning?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2001 Bestill nummeret



Relatert

Spillets virkelige regler – relativisme og innlevelse i dataspill

Z #2 2001: Denne artikkelen vil gi noen teoretiske betraktninger over dataspillets egenart som medium. Mitt [...] | kun utdrag

Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk

Z #2 2003: Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan [...] | kun utdrag

Låten som reddet verden

Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag


Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.


Fra arkivet

I kortfilmens forunderlige verden

Z #3 1988: Kortfilmfestivalen er avholdt i Grimstad for første gang, og som vanlig faller det meste av rosen [...] | kun utdrag

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Z #4 2021: Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Les alt, se alt, vær subjektiv

Z #2 2016: Rett som det er beskyldes filmkritikken i aviser og etermedier for å være «et handlingsreferat, ispedd subjektive evalueringer …». Det skjedde senest i forordet til den interessante Montages-boka Analysen – norsk film 2015. Om jeg lykkes i å skrive noe interessant om film i stedet for bare å gi en overflatisk forbrukerveiledning, får mine lesere bedømme. Men ambisjonen min er ukentlig å bidra til å pirre deres nysgjerrighet og utvide deres filmsmak. | kun utdrag