Dina i ettertankens lys

Hvis en roman hadde vært like velskrevet som ‘Jeg er Dina’ er filmet, ville det skapt begeistring på kritikerhold – men filmanmeldere derimot ser med mistenksomhet på formbevissthet og vekt på utseende, det blir gjerne betraktet som staffasje og overflate. ‘Dina’ ble stort sett dårlig mottatt av norske kritikere, men filmens største problem var nok at den så betingelsesløst ga seg hen til melodramaets hyper-emosjonelle virkemidler.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2003 Bestill nummeret

Relatert

Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden

Av Gunnar Iversen

Z #3 1988: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Nye filmer

Z #3 1995: Z presenterer de nye kinofilmene. Bjørn-Frode Løvlund diskuterer Lars Bergs Farlig Farvann, [...] | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le

Av Jon Iversen

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Å kjenne det på kroppen – om popmusikk og kroppslig respons i film

Av Lucy Fife Donaldson

Når musikken klaffer ekstra godt med en filmscene, kan vi praktisk talt kjenne det på kroppen. Men hvordan brukes popmusikk for å involvere oss seere rent kroppslig? | kun utdrag

Da popmusikk flyttet inn på lydsporet

Av Kevin J. Donnelly

Om bruken av popmusikk i 60- og 70-tallsfilmen, compilation-lydsporenes fremvekst, og hvilken rolle popmusikken spiller i den legendariske filmen Harold and Maude. | kun utdrag