Diktet som løper gjennom livet
Jeg er opptatt av den politiske siden av mediet, – for meg er det den viktigste siden NÅ. Det er der jeg har lyst til å fortsette. Det er som diktet som løper gjennom ens liv, – et ønske om å fange essensen av de ting en opplever som sterke.
TweetRelatert
Draumspel sett gjennom teaterkikkert
Z #3 1994: «…Men et bilde er som et vindu rett inn til ens innerste hjerte. Og alt De har gjort [...] | kun utdrag
Privat: Straumes metode – et intervju med Unni Straume
Z #1 2004: Mange har kanskje et feilaktig inntrykk av at Unni Straume er en formalist. I dette intervjuet [...] | kun utdrag
Privat: Øvelse for oppholdet i evigheten
Z #2 1998: Thranes Metode er Unni Straumes tredje spillefilm. Med denne filmen har hun begynt reisen utover [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Bølger og demoner – naturkrefter i norsk film
De fleste vil enes om at den norske naturen har en sentral plass i den norske folkesjelen. Vi bor tett på den – selv urbane mennesker som bor midt i en av våre få storbyer, har kort vei til store naturområder. Men hvilken plass har den i norsk film? | kun utdrag
Stakkars Oslo
Forfall, betong og voksesmerter i hovedstaden. Einar Aarvig får hjelp av en regissør og en kunsthistoriker til å forstå Oslo i februar 1990 og i dag. | kun utdrag
Stedene snakker: Et knippe filmanbefalinger
I det følgende har jeg plukket ut et lite knippe filmer som på hvert sitt vis benytter omgivelsene til å omslutte tilskueren i stemningstablåer, eller til å kommentere filmenes underliggende problemstillinger – enten gjennom natur, arkitektur eller andre romlige utsnitt. | kun utdrag
Fra arkivet
15 undervurderte par
Z #2 2019: 15 undervurderte komponist/regissørpar, noen mer kjente enn andre, i et spenn fra tradisjonelle Hollywood-variasjoner til mer alternative, internasjonale samarbeid. Listen er ikke rangert. | kun utdrag
Med kjærlighet til filmkunsten
Z #4 2019: Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.
