Det våres i filmklubbene

Filmklubber utgjør en viktig del av film-miljøet. Her vises ofte filmer som aldri blir importert til landet for vanlig kinovisning. Det dreier seg ikke om tvilsomme filmer av dårlig kvalitet. Tvert imot er det som oftest filmer som av en eller annen grunn blir for eksklusive for det norske markedet. Filmer av stor kunstnerisk verdi som anses for avansert, for kontroversiell eller på grunn av språk eller opphavsland lite salgbar i Norge. I denne artikkelen presenteres noen av filmene som herjer filmklubbene denne våren, for deretter å forsvinne ut av landet igjen. Det dreier seg om kvalitetsfilm: navn som Truffaut, Oshima og Tanner. Filmkunst fra så forskjellige land som Frankrike, Sveits, Ungarn, Hellas og Japan.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1984 Bestill nummeret



Relatert

Filmklubbene og sensuren

Z #1 1997: Driften av filmklubber har i storparten av den norske filmhistorien skjedd på tross av loven. Jon [...] | kun utdrag

Filmklubbene – gjøkunger i kinoenes nye verden eller verdifulle samarbeidspartnere?

Z #4 2010: Alle som har med film å gjøre vet det. Magien oppsto der. I mørke, ikke overbefolkede saler, på grå hverdagskvelder i små og store byer. Der fant de skjellsettende møtene sted. Opplevelsene som skapte filminteressen, som åpnet dørene til en annen verden.

Digitalt og analogt i filmklubbene

Blogg: Digitaliseringen kan føre til ensretting av kinorepertoaret når storfilmene treffer alle kinoer samtidig. I den situasjonen er filmklubbene både analoge museer og digitale pionerer.


Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.


Fra arkivet

Vandringer mellom virkelighet og drøm

Z #5 1986: Aldri før har vel Tarkovskij vært så ren og enkel i sitt billeduttrykk som i Offeret. Sakte og [...] | kun utdrag

Å sjå filmen i si samtid

Z #2 2016: For meg er film i første rekkje meiningsutsegner om verda – anten utsegnene er intenderte eller ikkje. | kun utdrag

Fra pionertid til samlet fond

Z #1 2001: 1. juli ble Norsk Filmfond etablert med oppgaver og midler som tidligere lå i Audiovisuelt [...] | kun utdrag