Den norske barnefilmtradisjonen
Artikkelforfatteren tar for seg begrepet barnefilm og diskuterer norske filmer fra perioden 1945 – 1980, som kommer inn under dette begrepet. Hun konkluderer med at filmene er forbausende like. De bygger på idéer om barnefilm som virker begrensende og hindrer nyskapning. Selv om de rent belærende filmene forsvinner mer og mer fra 50-tallet og utover er det ennå et stykke igjen før vi kan si at norsk barnefilm gir spenning, opplevelse og glede… og noe i tillegg.
Relatert

På sporet av norske barnefilmer før 1945
Z #2 1992: Kathrine Skrettings hovedartikkel om norsk barnefilm er begrenset til årene 1945-80. Det følgende [...] | kun utdrag

Den norske kortfilmens begredelige historie 1905-1969
Z #1 1985: I begynnelsen var kortfilmen. Og siden har den alltid vært der som en undervegetasjon, en [...] | kun utdrag

Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978
Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag
Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet

En land for nevenyttige menn
Z #1 2019: Noen av filmene jeg liker best er filmer jeg ikke helt kan sette fingeren på hvorfor jeg liker. Slik er det også med No Country for Old Men. | kun utdrag

Baklengs inn i moderniteten – Storbyen i norsk 1920-tallsfilm
Z #2 2012: Når den kvinnelige skurken i filmen Madame besøker Oslo (1927) utbryter «Faa litt morfin!», er vi så langt fra det gode liv på landet som overhodet mulig. I norsk 1920-tallsfilm var storbyens fremste funksjon å framstå som bondelivets negative motpol. | kun utdrag

Mani. Filmfest
Z #2 2016: «There is no method but to be very intelligent,» sa T. S. Eliot om kritikken. Utgangspunktet for oss kritikarar er altså ikkje det beste. Likevel skriv vi våre tekstar, driven av kjærleik, nysgjerrigheit og vage ambisjonar. Og innimellom rettar vi søkelyset mot vår eigen mangelfulle praksis. | kun utdrag