Den norske barnefilmtradisjonen
Artikkelforfatteren tar for seg begrepet barnefilm og diskuterer norske filmer fra perioden 1945 – 1980, som kommer inn under dette begrepet. Hun konkluderer med at filmene er forbausende like. De bygger på idéer om barnefilm som virker begrensende og hindrer nyskapning. Selv om de rent belærende filmene forsvinner mer og mer fra 50-tallet og utover er det ennå et stykke igjen før vi kan si at norsk barnefilm gir spenning, opplevelse og glede… og noe i tillegg.
TweetRelatert
På sporet av norske barnefilmer før 1945
Z #2 1992: Kathrine Skrettings hovedartikkel om norsk barnefilm er begrenset til årene 1945-80. Det følgende [...] | kun utdrag
Den norske kortfilmens begredelige historie 1905-1969
Z #1 1985: I begynnelsen var kortfilmen. Og siden har den alltid vært der som en undervegetasjon, en [...] | kun utdrag
Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978
Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Right fuckin’ eejit – Roddy Doyles Barrytown-trilogi fra bok til film
Z #1 1997: Irske varianter av eder og forbannelser er sentrale både i Roddy Doyles Barrytown-trilogi – [...] | kun utdrag
Far og sønn på stram line
Z #2 1994: Midt på 1980-tallet oppstod det et fenomen som ble kalt «helikopter-perioden» i norsk [...] | kun utdrag
Cricket, Bollywood og slumbikkjer på speed
Z #2 2009: En sosialantropolog og en journalist, begge norske indere, ble gitt i oppgave å tenke høyt rundt «indisk films innflytelse på den vestlige verden». Det ble en samtale om Tarantino, terrorisme og postmodernisme.